:
forside
: galleriet i schweigaards gate
: galleriet i frognerveien
: liz' maleriverden
: kontakt oss på kontakt@kan-skje.com
|
we need to talk about this
Gabrielle, Kosta, Peter, Terry, Carlos og Stanley har vært med meg en stund. De lever et liv - ikke langt unna deg. De har en historie - men jeg er ikke sikker på hva som skjer med dem videre... Hvert maleri har en skrivebok der historiene kan skrives videre.
KOSTA
Kosta smiler bredt, hans hjerte sitter på venstre side og er fylt med kjærlighet.
Kjærlighet til Santana og til Gabrielle. Ingen hadde lagt merke til at det var et troll i bunnen av hans liv, som gjorde det veldig skummelt. Gabrielle hadde bemerket det en gang på sitt typisk fotomodellaktige vis - men aldri tatt det opp som en alvorlig ting, det var jo sjeldent at Gabrielle tok ting opp på en mer alvorlig måte - hvis det da ikke handlet om utstemmingen i "Metal or no metal" eller noe tilsvarende, tenker han.
Han har elsket Gabrielle hele sitt liv, siden barnsben trodde han - men det våknet vel kanskje mest til liv i hans ungdom, kjærligheten til Gabrielle og Santana.
Nå er han på vei til USA, han hadde hørt at Gabrielle hadde reist over etter en metall-helt hun hadde møtt på en festival sist sommer. Nå fortalte Se&Hør at hun var forlatt med tvillinger i en liten by på grensen til Mexico.
STANLEY
Stanley arbeider bare med tall i sitt daglige liv. Lise driver en bensinstasjon - en stor stasjon på østkanten av byen. En morgen Stanley står opp er Lise borte - sporløst forsvunnet. Stanleys intense hodepinen blir fremtredende når Lise uforklarlig forsvinner ut fra det store, hvite huset. Kirkeklokkene forsterker hodepinen. Stanley sørger, men bestemmer seg for å gå på puben. Lise har aldri vært med på puben, puben er Stanleys fristed. Han er ganske liten av vekst, ca 170 cm, men størrelsen forhindrer ham ikke fra å gjøre ham bemerket på puben. Stanly sitter på det samme stedet, på den samme stolen på puben, med de samme gode tilhørerne. Kanskje har han tatt vitsen tidligere, men ingen lar seg merke med det. Han ler litt, skryter litt og retter ofte på håret. Det må ligge på plass.
Stanley har en stolt holdning, kjører en stor hvit Mercedes Cabriolet. Så snart det er varmt nok, slår han ned cabrioleten. Det er så deilig når ullskjerfet i halsen blafrer, bare håret ligger på plass. Farten reduserer han etter forholda, han ser etter kjente i nabolaget og koser seg. Det tar ikke lang tid ut i de flotte vårdagene før Stanley treffer Ruth fra Amerika, hun er på besøk hos noen venner - og noen må fylle Lises plass. Hun er en flott jente,med mexikanske aner. Hun bor på grensen til Mexico sammen med sin bror Carlos.
Forholdet utvikler seg og giftemål blir planlagt. Ruth skal endelig flytte til Norge. Sommeren kommer - men Ruth kommer ikke! Det blir ikke bryllup.
Stanley går inn i en dypere depresjon enn tidligere. På den lysere siden; morgenavisen er ikke et problem nå når kvinnene er ute av huset. Stanley kan nemlig ikke lese en avis som er tatt på av andre, etter at den er lagt i postkassen. Det er en av Stanleys eiendommelige sider. Stanley tenker og tenker, besøkene på puben blir sjeldnere og sjeldnere....Det er hodepinen.
Psykiateren til Stanley har fortalt at hodepinen kommer av at han ikke går på puben, at han møter hverken Lingstone eller seg selv i døra - slikt er ikke sunt. Han får hodepine av å tenke på at han ikke går på puben, og det at han ikke går på puben gir ham mer hodepine. Hva skjer hvis han tvinger seg selv til å gå på puben?
Bak hodepinen dukker den sorte engelen opp - tankene flyr.
Hodepinene som startet med at han knuste brillene sine og lenge ikke så klart blir sterkere. Han tenker på Lisa, den vakre bensinstasjonsballerinaen, en kvinne han alltid tenker på. Sammen med Lisa savner han å se solnedgangen og den vakre skogen klart.
Han savner alt dette - tror han ihvertfall. Han skulle ønske han var normal, men han vet så inderlig godt at han er gal. Riv ruskende gal. Han ble tatt da han likviderte Lise, men han har vært på psykiatrisk mange ganger. De har fortalt ham at han ble verre av å drikke og frekventere byens puber. Det kan han til dels være enig i - han er i grunn enig i alt - så lenge de ikke finner ut hvor han har gravd ned Ruth.........
TERRY
Terry opprinnelig lidenskapelig golfspiller fra golfens hjemland, følger kjærligheten og havner i Norge. Etter en havarert jobb som psykiater og et ekteskap flytter han til Sandefjord på impuls. Her på solkysten må man da kunne leve godt - tenker han. Men akk livet går sin skjeve gang, helt til den nye golfbanen skal åpnes. Yes tenker han, I am back! Nye golfsko kjøpes inn, golfbagen hentes fram, og etter noen dager med nye baller og 18 hull er han igjen konge i sitt eget liv! Nå slipper han endelig å tenke på den grusomme Stanley med det forvrengte blikke tog alle kvinnelikene på sin hals. Her er han puttinpsykiater og kan la alle tunge skjbner ligge på en benk langt fra hans tilværelse.
Etter noen dager på banen føler han at svingen sitter, men lurer fortsatt på hvorfor ballen fyker ut i skogen. De rutete buksene sitter fortsatt litt trangt etter 4 års opphold bakerst i skapet. Det er vanskeligere å putte også, mye vanskeligere enn han kunne huske. Det virker som handicapet var milevis unna. Helt til han forstår at han ER svært handicapet.... Bilen hadde kommet bakfra og meid over han som sjåføren aldri hadde sett ham. Sjåføren til den hvite Mercedes Cabrioleten hadde aldri blitt funnet. Ryggoperasjonen ble heller aldri så vellykket som legene lovet ham. Han kjenner ikke naglene som er festet til ryggskivene, men etter at de stivet av nedre delen av ryggen har resten av kroppen begynt å streike. Musklene har blitt stive og de verker. Han vet han skulle trent seg opp etter operasjonen, men etter skilsmissen orket han ingenting. Nå må han leve med handicapet, men han vet ikke om han klarer å ta det som en mann. Han tar i hvertfall en hard beslutning; han legger fra seg ideen om å bli en middelaldrende handicappet golfentusiast i rutete trange bukser. Han skal bli fluefisker! Peter enn venn av Stanley, en av hans tidligere pasienter, har en gang invitert han med på fluefiske i Nepal, men han takket nei og tenkte at det aldri ville bli en entusiasme han kunne drive frem. Men nå skal han begynne.
******
Terry skal alltid begynne - alltid skal han begynne! Jeg forbanner den mannen!
Stanley dundrer en neve i fengselsveggen, og roper. Ingen bryr seg med å svare.
PETER
Fjellene i Nepal strekker seg opp og forbi himmelen. Lufta i landet er så klart at man kan ruse seg på den. Bønneflagg piser i vinden, mens kommunistene hviser sine hemmelige planer bak lukkede dører. Det er ikke fred her, den sannheten sitter som en sviende følelse i magen. det er vakkert, men ikke fred. Men, til tross for dette, er småbarnas øyne lysende av smil, der hodene deres stikker frem fra vakkert vevde stoffer.
Peter går og går, vakler til tider på grunn av surstoffmangel. Han har et bind for munnen, det gjør at han kan puste dypere med nesen. Slik unngår han å bli svimmel mener han. Ingen vet at han er muslim. Han føler seg i hvertfall sånn. Som troende er det vanskelig å praktisere sin religion i dette landet. Han føler seg litt fanget blandt fjell, kommunister og munker. Han føler seg omringet av ondskap og det er kun de smilende barnas ansikter som holder ham i live.
Peter hadde invitert Gabrielle med til Nepal, men hun ville heller til Nice!
Han ønsket seg selskap på turen og hadde til og med spurt Terry, den snøvlende
scotten, og Stanleys psykiater om han ville være med til Nepal. Hadde skrytt på seg fluefiskeentusiasme for å få skotten til å bite på - trodde alle skotter var fluefiskeentusiaster. Men tydeligvis ikke Terry.
Han hadde ankommet Nepal alene. Han gråter, men vet ikke om det fordi mange uskyldige lider i dette vakre landet, eller om det fordi han savner Gabrielle. Hun er det røde godteriet i livet hans, det som forteller ham hvor godt livet kan være.
han bestemmer seg for å reise hjem og fri til Gabrielle!
GABRIELLE
Gabrielle vandrer gatelangs på de ru brosteinene i eldgamle sør-europeiske gater. Hun stopper på cafeer for å drikke bittesmå kopper med bittersøt kaffe og se på menneskene som beveger seg forbi....Hun er gravid. Med tvillinger. Hun hadde reist fra Kosta og de andre. Hun trengte å gjøre noe annet. Turneen til svart-metall bandet Svartesint ble for fristende. Hun bare måtte dra. De skulle turnere med et støykonsept; ren svart-metall, blandet med jazz. Kosta ville ha himlet med øynene - for ham var det bare groove og Santanas gitarsoloer som gjaldt.
Det ble en lang turne og et annet liv. På en stor festival hadde hun en rask affære. Han var et stor svart-metall ikon, en mann av få ord og mange tatoveringer.
Nå må hun vende tilbake til de andre med to boller i ovnen.
Høsten har fanget sitt grep om de forlatte festivalområdene. Det er såvidt den bittersøte kaffen varmer de forfrosne hendene hennes. Skjerfet kommer godt med nå, det hadde hun rappet fra bilen til Stanley før hun dro. Han ville hate henne for det. Han elsket å la skjerfet blafre i vinden når våren kom. For henne var skjerfet den typen du kan surre rundt deg som en god venn. Hun tenker på dem alle de egentlige vennnene, Kosta, Peter og de andre gutta hun forlot for det bisarre livet blant black-metal soldatene.
Hva kan hun vende tilbake til nå?
Det kjennes som en kråke setter seg fast på skuldrene hennes, hun trenger denne fuglen for å ha noe å gjemme seg bak- spesielt når kjendispressen krever full forklaring på alt hun har gjort - og hvem hun skal ha barn med. Hun går langt i å avvise kjendisjournalistene og når hun våkner til overskriften
"Gabrielle er en bitch, sier nære venner" forstår hun at Se&Hør ikke ALLTID gjør livet gladere......
Hun bestemmer seg for å vende Norge ryggen for godt - USA vil sluke henne opp, og kjendisbladene ville ikke være interessert i henne.
CARLOS
Carlos har downs. Carlos har lyst til mye og kan mye, men får ikke lov, han har downs.... Det vil si noen ganger har han også ups. Carlos føler seg dum og er det kanskje også stakkar og han har et spesielt utseendet.... Han skaffer seg internett og kobler seg febrilsk inn på alle chatte og nettverkssider. Vil noen knytte seg opp til han og besvare hans rop ut i nettet? Plutselig slår det Carlos; hva om hans ambisjoner ikke lever opp til mulighetene? Han klikker raskerer og raskere gjennom det elendige universet av ideer. Han føler at alt er bare skygger av kreativitet...Men så! danser det ord foran øynene hans og skriker og skriker....Carlos innser i et glimt av morgensol at hans ambisjoner fra nå av vil sprenge frem nye muligheter. Ordene hans, skrikene hans, er postet på en blogg, tusenvis av mennesker leser, og forstår....
men han føler seg ikke fornøyd - han trenger mennesker med kjøtt og blod - ikke megabytes på en boks.
Han reiser seg bestemt og finner frem regnjakken fø han vandrer ut på gaten i denne regnfylte triste amerikanske søplebyen på grensen til Mexico....
********
Kosta is in the slammer for abusing Gabrielle!
Telefonen blir slengt på med et smell.
Hvem i helvete ringte noen på denne tiden av natten?
- Ikke normale folk i hvertfall, tenkte jeg mens jeg prøvde å finne klokka et sted på gulvet. Det var natt - det føltes som natt ingen hadde gjort tegn til å sette på dagslyset - så det måtte være natt. Dag i USA, natt her på berget. Telefonen hadde kommet fra en liten by på grensen til mexico - en Carlos Santana hadde ringt. Kunne jo ikke være legenden Carlos??? Nei, helt sikkert ikke - da ville jo i hvertfall Kosta ha freaket helt ut....men det var jo kanskje det han også gjorde????
|